Som bakgrunnsmateriale forelå en rekke utredninger og uttalelser fra debatten i Norge og i andre kirker, samt en skasutredning fra biskop Fougner og et notat fra biskop Osberg der han utdypet sine problemstillinger. Bispemøtet vedtok å legge opp til en mer omfattende utredning av sakskomplekset, ut fra ønsket om at spørsmålet om homofili og homofil praksis ikke skulle vurderes isolert, men i sammenheng med andre sider av samlivsproblematikken.
Bispemøtet forutsatte at det utredningsarbeid som ble satt i gang, skulle ta hensyn til betenkninger og uttalelser som tidligere hadde fremkommet ved Bispemøtets initiativ. Siktepunktet burde være å føre videre den anerkjennelse av homofiles menneskeverd som Bispemøtet gav uttrykk for i 1977, og å klargjøre hvilken holdning kirken ut fra sin forpliktelse på det bibelske budskap kan og bør innta i forhold til homofilt samliv.
Arbeidsutvalget ble gitt fullmakt til å oppnevne en utredningsgruppe som skulle arbeide videre med homofilispørsmålet med sikte på å lage en utredning som skulle danne grunnlag for en videre drøfting i Bispemøtet. Arbeidsutvalget nedsatte følgende arbeidsgruppe til å utrede spørsmålet om homofilt samliv: Gunnar Heiene (leder), Johannes Øverbø (sekretær), Arne Augstad, Mette Bagge, Kjetil Hafstad, Ole D. Hagesæther, Hans Kvalbein, Halvor Moxnes, Karol Svanøe. Ole D. Hagesæther gikk ut av gruppen på forsommeren 1994 etter at han var utnevnt til biskop.
Innstillingen var ferdig og ble lagt frem av homofiliutvalgets medlemmer i en pressekonferanse 15. februar i år.
Som saksforberedere til behandlingen i vårens bispemøte utpekte arbeidsutvalget biskop Ola Steinholt og biskop Halvor Bergan. Hver av disse laget et saksfremlegg, der det pekes på de viktigste problemstillingene i innstillingen og de mulige konklusjoner bispemøtet kan trekke.
Bispemøtet takker arbeidsgruppen for det grundige arbeid som er nedlagt i utredningen "Homofile i kirken". Betenkningen gir en omfattende dokumentasjon både om homofiles plass i vårt samfunn i dag, den nød som er knyttet til mange homofiles livssituasjon, og om de senere års debatt om homofili - både i vårt land og i andre land.
Utredningen vil være et verdifullt grunnlag for den videre drøftingen om homofiles livsrom og rettigheter i kirken. Bispemøtet anbefaler derfor utredningen til studium og refleksjon i menigheter og andre kirkelige miljøer. Utredningen berører en rekke viktige problemstillinger, som alltid vil være av betydning når grunnleggende etiske spørsmål skal drøftes i lys av en kristen teologisk tenkning. Til dels gir arbeidsgruppen forskjellige vurderinger og ender opp med en flertalls- og en mindretallsinnstilling, men problemstillingene er i hovedsak felles for både flertallet og mindretallet. Bispemøtet vil i det følgende komme noe nærmere inn på de viktigste temaer som er tatt opp i utvalgets arbeid:
Arbeidsgruppen bruker en rekke begreper for å beskrive hva som ligger i homofil orientering og adferd. Av særlig betydning er her den fremstilling av de senere års forskningsresultater som hele utvalget synes å stille seg bak. Hovedperspektivet er at "homofili som seksuell orientering har en utviklingshistorie hvor disponerende biologiske faktorer samspiller med psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer" (s. 48). Det legges vekt på "nyere forskning som i noen grad problematiserer oppfatningen av homofili som en medfødt eller tidlig fastlagt egenskap eller legning." Samtidig understrekes det at "kjønnsidentitet går på identitet som kvinne og mann, og er i de fleste tilfeller uavhengig av seksuell orientering", og at "seksualitet er en viktig del av identiteten".
Sammenfattende pekes det på at "homoseksualitet og heteroseksualitet er ikke fastlåste kategorier...Av dette følger at vi ikke lenger kan oppfatte homofili utelukkende som en medfødt eller tidlig fastlagt seksuell legning som ikke lar seg påvirke eller endre gjennom et livsløp" (s 62). Det vises likevel til at majoriteten av ekte homofile ikke kan endre sin identitet, selv om det også til at forandring kan være mulig når dette er sterkt ønsket. Det understrekes at den homofile har en seksuell orientering som oppleves som en del av hans identitet, og at "forsøk på religiøs, sosial eller psykologisk påvirkning i retning av forandring vil oppleves som et traumatisk maktovergrep som kan ha alvorlige psykologiske konsekvenser" (s 61).
På bakgrunn av slike synspunkter innser Bispemøtet at den skjelning som ble gjort i Bispemøtets uttalelse og i debatten som fulgte i 1977, mellom "legning" og "praksis" ikke er egnet som begrepsbestemmelse ut fra dagens erkjennelser.
Bispemøtet finner samtidig at arbeidsgruppen selv ikke har gjennomført noen enhetlig terminologi til bestemmelse av fenomenet homofili. Det tales om "ren homofili" eller "ekte" homofili som en mulig kategori. En genetisk betinget homofili er således fortsatt en mulighet. Homofili betegnes som "en drift som melder seg uspurt" (s 145), og som et "avvik" fra "et biologisk hovedmønster" (s 151).
På den annen side beskrives også homoseksualitet som en "skjev orientering" og "en funksjonsfeil" eller "forstyrrelse i skaperverket" (s 191f). Bispemøtet stiller seg tvilende til holdbarheten og verdien av de sistnevnte begreper.
Utvalget har for øvrig argumentert for at det ikke er saksvarende å bruke "homofil praksis", men snarere "homofilt samliv", "holdning", "homofile forhold" o.l. Bispemøtet vil søke å anvende en mest mulig saksvarende terminologi i sin stillingtagen, og vil bruke begrepene "homofil orientering" og "homofilt samliv" i det følgende.
Bispemøtet vil påpeke at arbeidsgruppen har trukket for store veksler på biskopenes uttalelser til partnerskapsloven. Det står fast at Bispemøtet uttalte seg svært kritisk til lov om registrert partnerskap, bl.a. fordi den i betydelig grad likestilte partnerskap med ekteskap. Når noen av biskopene som et alternativ pekte på muligheten av å løse noen av de praktiske problemer gjennom en lov om husstandsfellesskap, innebar ikke dette at man positivt gikk inn for å lovfeste rammer for homofile partnerskap på en måte som innebar en etisk aksept av disse forhold. Det er tvert imot slik at biskopene peker på lovgivningens holdningspåvirkende kraft, og mener at loven om registrert partnerskap undergraver ekteskapets stilling som samfunnsbærende faktor i vårt land.
Utvalget siterer selv med tilslutning Bispemøtets uttalelse i 1971 om "Abort, menneskeverd, lovgivning", hvor det bl.a. heter: "Vi for vår del ser det...som vesentlig også i denne sammenheng å understreke at endringer i samfunnets sanksjoner i seg selv ikke berører spørsmålet om etisk målestokk." Dette innebærer, som utvalgets mindretall framholder, "at skillet mellom lovgivning og etikk ikke er til hinder for at kirken kan vurdere som uetiske, handlinger som juridisk setter legalisert" (s 220).
3. SKRIFTFORSTÅELSE OG ETISKS RESONNEMENTER
I beskrivelsen av det som er grunnlaget for den etiske bedømmelse av homofil orientering og homofilt samliv, søker både flertallet og mindretallet å begrunne sitt standpunkt dels med anvendelse av det bibelske materiale, og dels med mere generelle overveielser om en videre forståelsesramme for en etisk vurdering.
Bispemøtet finner at flertallets og mindretallets anvendelse av fortolkningsprinsipper til dels ligger hverandre ganske nær. De steder i Det gamle og Det nye testamente som direkte omtaler homofile handlinger leses av begge parter i utvalget i lys av sin historiske kontekst. Men mens flertallet hevder at den historiske kontekst er så forskjellig fra vår egen tid at det neppe er tale om homofili slik vi kjenner den i dag, så finner mindretallet at tekstenes forankring i skapelsesforståelsen og tilknytning til budet mot ekteskapsbrudd, tilsier at skriftavsnittene må sees som et forpliktende budskap også for vår tid.
Hygen-utvalgets utredning, som lå til grunn for Bispemøtets behandling av saken i 1977 hadde også foretatt en tolkning av de aktuelle tekster og mente at det bibelske materialet i hovedsak rettet seg mot homofile handlinger som sto i en annen kontekst enn homofile forhold i dag. Derfor heter det: "Etter en rimelig tolkning faller de ekte homofiles spesielle situasjon ikke inn under de forhold som Bibelens fordømmelse av homoseksualitet retter seg mot, og ikke alle homofile forhold strider mot Bibelens mer generelle etiske normer". Men samtidig sier utvalget at det ikke er noe i Bibelen som gir grunnlag for en positiv anerkjennelse av homofile forhold.
Bispemøtets uttalelse i 1977 la likevel større vekt på de bibelske utsagn og sier at kirken er tilbakeholdende med å anerkjenne homofile seksuelle forhold, "fordi den kjenner seg forpliktet på Bibelens egen tilbakeholdenhet". I uttalelsen fra Bispemøtet i 1977 heter det bl.a. at kirkens oppgave er å "klarlegge evangeliet i dets strenghet og mildhet". I konklusjonen blir det gjentatt fra utredningen at "en ikke kan se at Bibelen gir grunnlag for en positiv anerkjennelse av homofile forhold på linje med ekteskapet mellom mann og kvinne". Også i senere uttalelser om samlivsspørsmål har Bispemøtet tillagt det bibelske normgrunnlag stor vekt i vurderingen, i forhold til en mere konsekvensetisk betraktningsmåte. (BM 16/88 Ekteskap og samlivsformer.)
Skriftforståelsen vil være avgjørende når en arbeider med spørsmålet om etisk vurdering av homofili. I utredningen legges det stor vekt på tydningen av det bibelske materiale, både i den eksegetiske og den systematiske gjennomgang.
En viktig side ved analysen av bibeltekstene er forståelsen av skapelsesberetningene og spørsmålet om det heterofile forhold mellom mann og kvinne er en del av gudbilledlikheten. Her samsvarer flertallets og mindretallets tolkning et godt stykke på vei. I mindretallets eksegetiske gjennomgang blir det sammenfattende hevdet at "Skapelsesberetningen er taus om homoseksualitet" (s 122). Det sies også at "i et helbibelsk perspektiv kan kjønnspolariteten ikke i noe fall oppfattes som en betingelse for gudbilledlikhet i den forstand at mennesker uten seksualliv eller med avvikende seksualietet ikke skulle ha del i Guds bilde eller et fullt menneskeverd." Og helt tydelig i fortsettelsen: "Ut fra dette kan det altså ikke sies at kjønnspolariteten er en del av gudsbildet i mennesket" (s 121).
Også flertallet legger vekt på en slik forståelse av skapelsen. Det vises til at den seksuelle identitet neppe er gitt som et uforanderlig grunndatum hos de enkelte menneske (s 146-149). Bispemøtet merker seg forøvrig at både flertallet og mindretallet synes å være enige om at det ikke ut fra skriftmaterialet kan settes likhetstegn mellom homofilt samliv og ekteskap mellom en mann og en kvinne (Sml. s 172, 214).
Både i den eksegetiske og den systematiske gjennomgang erkjennes vekten av de bibelske utsagn. Det heter f.eks hos flertallet: "Vi bør ikke forsøke å bortforklare eller mildne fordømmelsene hos Paulus, men heller spørre om vi tjener sannheten ved å videreføre dem i dag" (s 118). Og enda tydeligere i den systematiske del: "I dagens debatt er det ikke tilfredsstillende å forbigå disse (skrift)stedene i taushet. Heller ikke er det rimelig å anlegge et fortolkningsperspektiv som mener å kunne lese f.eks den motsatte ordlyden ut av de samme skriftstedene" (s 160). Flertallet kommer likevel til følgende konklusjon: "De eksplisitte fordømmelser i de gammeltestamentlige og nytestamentlige skrifter som har vært forstått som avvisning av homoseksualitet har tapt sin fordømmelse kraft når de leses i aktuelt perspektiv og i lys av troens evangelium" (s 172).
Det nye testamentes omtale av homofile forhold setter disse sammenheng med det 6. bud og knyttes sammen med andre bud fra dekalogen som mennesker bør rette seg etter hvis de vil følge Guds vilje. (1.Tim 2,8-11) (s 133). Dette er bud som Jesus har bekreftet gyldigheten av i sin egen undervisning.
******
Når det gjelder den videre vurdering av utvalgets premisser og konklusjoner, er Bispemøtet delt i et flertall og et mindretall.
Flertallet vil uttale:
Skriftord og skriftforståelse: Bispemøtet slutter seg til følgende konklusjon fra utvalgets mindretall: "Kirken kan ikke forkynne evangeliet om tilgivelse uten samtidig å forkynne Jesu kall til en ny livsførsel etter Guds vilje. Begge deler gjelder alle mennesker, både heterofile og homofile. Derfor kan ikke Jesu inkluderende forkynnelse brukes som argument mot advarselen mot homoseksuell adferd i Paulusbrevene, like lite som den opphever brevenes strenge krav til heteroseksuelle om å avholde seg fra hor og leve et rent og hellig liv. Jesu budskap om grenseløs og betingelsesløs tilgivelse for dem som faller, kan ikke brukes til å flytte grensene for hva som er rett og galt" (s 135).
Med dette har vi berørt et springende punkt som særlig spiller en rolle i flertallets argumentasjon. Etter først å ha avstreifet selve det aktuelle skriftmaterialets betydning for homofile forhold i dag, gir flertallet en tolkning av rettferdiggjørelsen som etisk prinsipp, som Bispemøtet ikke kan slutte seg til.
Det er rett nok at de enkelte skriftord må forstås innenfor en helhetlig forståelsesramme. I følge luthersk teologi er Kristushendingen det sentrale i Bibelens budskap. Skriften må forstås ut fra sitt sentrum, som er Jesus Kristus, hans liv og verk. På samme måte er rettferdiggjørelsen av tro det sentrale midtpunkt når det gjelder å tilrettelegge hva som er innholdet av den kristne tro. Men verken Krisushendingen eller rettferdiggjørelsen av tro kan opphøyes til et abstrakt prinsipp. Det er hele tiden tale om en forståelsesnøkkel som rommer innholdsmomenter der både Guds lov og Kristi evangelium kommer til anvendelse. Rettferdiggjørelsen av tro innebærer den indere rettferdighet (mottatt i tro), og har som en konsekvens den ytre rettferdighet, livet etter Guds vilje (utført i tro).
Bispemøtet mener således at de konkrete skriftord som advarer mot homofile handlinger snarere blir styrket enn svekket når de leses i lys av overordnede hermeneutiske prinsipper som skapelsesteologi, bibelsk antropologi, rettferdiggjørelseslæren og dialektikken mellom lov og evangelium.
Homofili og seksuell identitet: Av ulike grunner er det svært mange mennesker i vårt samfunn som lever alene. Når kirken skal drøfte samlivsspørsmål er det viktig også å ha denne store gruppen for øye. Det er et stort behov for å utvikle og muliggjøre ulike former for vennskap og bofellesskap.
Å leve alene med sin seksualitet vil ofte være en påkjenning, uavhengig av seksuell orientering. Dette gjelder ikke minst i vårt seksualfikserte samfunn. Selv om også mange heterofile slik må leve med store savn, må kirken være villig til å erkjenne de egenartede påkjenninger som legges på homofile. Dette er særlig knyttet til at de homofile i stor utstrekning vil oppleve manglende støtte på sin seksualitet. Lengselen etter å komme ut av den enslige stand, vil ikke bli bekreftet som legitim.
Fordi seksualitet og identitet er nært knyttet sammen, vil denne manglende bekreftelse ofte føre til opplevelse av mindreverdighet og selvforakt. Kirken må i sin etiske veiledning ta hensyn til dette.
Bispemøtet er også opptatt av rammene for utvikling av seksuell identitet i vårt samfunn. Utredningen anfører at "Utviklingen av en trygg heteroseksuell identitet er mer komplisert i et samfunn med uklare kjønnsroller og sviktende identifikasjonsobjekter. Mange unge som senere identifiserer seg som heteroseksuelle har gjennomlevd en eller flere kriser i ungdomsårene med usikker seksuell identitet og seksuelle følelser i begge retninger" (s 57). Videre påpekes det: "Betoningen av homoseksualitet som et positivt alternativ, har ført til at flere har stått åpent frem, men trolig også at unge med usikker identitet og biseksuelle velger en homofil identitet og livsstil" (s 63).
Kirken kan ikke medvirke til et samfunn med uklare kulturelle "scripts" som kan føre til at stadig flere mennesker utvikler en usikker seksuell identitet med de påkjenninger det medfører. Samtidig må kirken finne veier til å fremme åpenhet omkring letingen etter seksuell identitet.
Det er ikke grunn til å betvile at det finnes ansvarlige valg som leder til homofilt samliv. Mange homofile ønsker å leve i ordnede, ryddige og verdige forhold, og med vilje til livslang troskap. Det er derfor ikke mulig å opprettholde en ensidig fordømmelse av homofilt samliv som søkes realisert i trofaste og varige forhold. Også i slike forhold finnes menneskelige kvaliteter som i seg selv svarer til etiske verdier som omsorg, hjelpsomhet, og tjenersinn. Men Bispemøtet kan ikke se at en subjektiv, moralsk overbevisning kan sette ut av kraft den objektive, etiske bedømmelse av en handling, som er begrunnet i Skriften. Det finnes synspunkter i flertallets argumentasjon i utredningen som legger tanken nær at menneskets autonomi og retten til selv-realisering er overordnet i forhold til den etiske norm som hentes ut av Guds ord (Sml. s 169). Når det tales om respekt for den enkeltes begrunnelse valg, kan ikke det oppheve ansvaret for å måle dette valg på den bibelske norm for samliv.
Mindretallet vil uttale:
Et mindretall i Bispemøtet (Køhn, Osberg og Steinholt) vil understreke at når vi i fortsettelsen avgir en dissenterende uttalelse, er det ikke fordi vi er uenige i alt det flertallet anfører, men fordi vi finner det mest hensiktsmessig å fremføre et sammenhengende resonnement på egne premisser.
Det lutherske skriftprinsipp: Ser vi på homofili-utvalgets videre vurderinger av det bibelske tekstmateriale, er de tekster som omtaler homoseksuelle forhold, ikke uviktige. Men disse tekster alene kan ikke bære tyngden av de argumenter som er nødvendige for et fullstendig etisk resonnement. Tekstene må leses sammen med det Bibelen sier om skapelse, ekteskap og samliv, og om fellesskap mellom mennesker overhodet. Ikke minst må tekstene relateres til det dobbelte kjærlighetsbud (Matt 22,36-40).
Vi minner dessuten om at Luther ikke påberopte seg "Skriften alene" til forsvar for sin teologi, men "Skriften og klare fornuftsgrunner". Med dette mente han ikke å sette fornuften over Skriften, men fornuften er nødvendig for å forstå og systematisere Skriftens ord på rett måte. Og det teologiske resonnement må ikke være "mot fornuften" i betydningen "meningsløst".
Det fullstendige etiske resonnement må til sist prøves mot "Skriftens kjerne og stjerne" (Luther), den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det vil alltid være en fare for at man ved hjelp av en logisk kombinasjon av bibelsteder konstruerer etiske systemer som i realiteten blir nådeløse. Vi har flere eksempler på dette fra kirkens historie. Kirken har ved hjelp av bibelsteder argumentert mot opphevelsen av slaveriet, avskaffelsen av dødsstraff, rettmessige sosiale krav og kvinners likeverd. Luther har lært oss at Bibelen inneholder Guds ord og ikke uten videre er identisk med Guds ord. Både de enkelte bibelsteder og teologiske/etiske systemer står og faller med om de stemmer med det lutherske skriftprinsipp "was Christum treibt" (hva som driver på Kristus). Dette innbærer at når kirken skal utvikle sin forståelse av og veiledning om homofili og homofilt samliv, må denne samsvare med kirkens lære om Kristus.
Homofilt samliv som etisk dilemma: Kirken må fastholde at ekteskapet mellom mann og kvinne er den grunnleggende samlivsform. I utredningen pekes det imidlertid på at å leve alene med sin seksualitet kan være en påkjenning både for heterofile og homofile. Dette bør klart erkjennes av kirken. Dertil kommer at en ikke uten videre kan sidestille heterofile og homofile enslige. Påkjenningene er størst for de homofile. Den heterofile blir akseptert med sin seksualitet. Drømmer om og lengsler etter å komme ut av enslig stand er legitime.
Den homofile derimot vil innenfor et tradisjonelt kristent miljø føle både sin seksualitet og målet for sine drømmer og lengsler fordømt. Å ikke få leve i overenstemmelse med sin identitet er det samme som å være ufri og utsatt for et sterkt psykisk press.
Et menneske som har akseptert sin identitet vil oppleve den som noe godt, så også de homofile. Seksualitet er dessuten en kilde til kreativitet, så også homofil seksualitet. Det finnes dessverre altfor mange eksempler på at det de homofile kjenner som noe av det beste og egentligste ved seg selv, er blitt stemplet som mindreverdig eller forkastelig. Dette ødelegger deres opplevelse av eget verd og fører til selvforakt og fortvilelse. Selvmord har forekommet. Kirken må i sin etiske veiledning ta hensyn til dette.
Homofiliutvalgets utredning minner oss samtidig om at kirken også har ansvar for mennesker med en usikker seksuell identitet. "Betoningen av homoseksualitet som et positivt alternativ, har ført til at flere homofile har stått åpent frem, men trolig også at unge med usikker seksuell identitet og biseksuelle velger en homofil identitet og livsstil. Endringer av kulturelle "scripts" og verdinormer på et kollektivt plan påvirker individuell identitetsdannelse og seksuell praksis. Kristne homofile som utfra bibelsk normgrunnlag har valgt å leve i sølibat, eller kjemper for å endre seksuell orientering, vil få det vanskeligere og miste moralsk støtte ved full akseptering av homofilt samliv i kirken" (s 63). Dette er et etisk dilemma for kirken. Kirken kan ikke medvirke til et samfunn med uklare kulturelle "scripts" som kan føre til at stadig flere mennesker utvikler en usikker seksuell identitet med de påkjenninger det medfører. Samtidig må kirken finne veier til å fremme åpenhet og til å motvirke opplevelsen av skam forbundet med letingen etter seksuell identitet.
Enslig stand, vennskap og sølibat: Når kirken understreker at ekteskapet er den grunnleggende samlivsform, vil den samtidig fremheve den enslige stand som en likeverdig måte å leve på. I Bibelen har vi eksempler på at den enslige stand til og med har blitt sterkere anbefalt som livsform enn ekteskap (Paulus). Med enslig stand menes her kvinner og menn som lever seksuelt avholdende. I mange tilfeller vil den enslige ha større mulighet enn ektefolk til å konsentrere seg om sitt arbeid og sosiale engasjement.
Ikke minst for den enslige vil vennskap være av stor betydning. I vår tid har vi i mange sammenhenger lagt for liten vekt på vennskapet og dets muligheter. Også for den homofile vil nære vennskap være av stor verdi. Desto viktigere er det å understreke at vennskap må få utvikle seg uten å bli mistenkeliggjort som fordekte seksuelle samliv.
En annen livsform for den enslige er å leve i sølibat. Dette innebærer mer enn å leve seksuelt avholdende. Sølibat vil si at en kvinne eller mann bevisst velger å leve i seksuell avholdenhet for å kunne vie sitt liv til tjeneste for Gud. Sølibat forutsetter et særlig kall. Å foreskrive sølibat for alle ugifte, er å misbruke betegnelsen. Ingen kan pålegge et annet menneske sølibat mot dets vilje.
Er homofilt samliv synd?: På grunn av at kirken fremholder ekteskapet som rammen om det ansvarlige seksualliv, spør de homofile: Er homofilt samliv synd?
For å kunne svare sannferdig på et slikt spørsmål er det nødvendig å være klar over hva Bibelen lærer når den taler om synd. Bibelen ser synd ikke bare som enkelthandlinger eller bestemte egenskaper ved et menneske.
Synd er for det første av overindividuell karakter. Paulus uttrykker dette slik: "Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet, men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus" (Rom 3,23f). Jesus sier: "Synden er at de ikke tror på meg" (Joh 16,9). Dette innebærer at det ikke er noen forskjell på mennesker overfor Gud. Alle er syndere. Homofile er ikke større syndere enn andre.
Synd er også brudd mot Guds vilje. Et slikt brudd forutsetter at mennesket har et reelt valg. På det seksualmoralske område har mennesker valget mellom to muligheter som ikke krenker Guds vilje, - ekteskap og enslig stand. Valg av ekteskap er ikke like reelt for alle, men så lenge det i det minste er en teoretisk mulighet til å velge slik, blir det legitimt rom for lengsler og drømmer. Den heterofile enslige vil derfor kunne si ja til sin seksualitet selv om den ikke leves ut i et seksuelt samliv.
Annerledes blir det for mennesker med en uforanderlig homofil orientering. De kan ikke velge heterofilt ekteskap. Dette setter homofile i en tvangssituasjon. Å ikke engang i teorien ha et alternativ til seksuell avholdenhet vil bety at det ikke er noe legitimt rom for drømmer om og lengsler etter et seksuelt samliv. Dermed blir det umulig å si ja til sin seksuelle identitet. Dette innebærer at det også blir umulig å oppleve seg som et helt menneske.
På denne bakgrunn kan man ikke operere med begrepet synd slik man ellers kan gjøre det. Spørsmålet om homofilt samliv er synd, kan ikke besvares. Det må bli en sak mellom den homofiles samvittighet og Gud. Et homofilt samliv som er båret oppe av troskap og kjærlighet, har i alle fall moralske kvaliteter av genuin kristen karakter.
Bekjennelsessak av kirkesplittende karakter?: I forbindelse med Bispemøtets behandling av utredningen "Homofile i kirken" har det kommet flere uttalelser som synes å gjøre spørsmålet om homofili og homofilt samliv til en bekjennelsessak av kirkesplittende karakter. Med det syn vi har redegjort for ovenfor, mener vi at vi står trygt på Bibelens og bekjennelsens grunn.
Vi henviser i denne forbindelse til NOU 1985:21:"Den norske kirke og læren". Her heter det: "Det avgjørende kriterium (dvs. på rett og vrang lære) er når Skriftens Kristusvitnesbyrd skyves vekk fra sentrum, når det legges en annen grunnvoll enn åpenbaringen i Jesus Kristus. Det må da dreie seg om et helhetssyn som ut fra et annet sentrum uttrykker et budskap som er kvalitativt annerledes enn kirkens tro" (s 59).
Muligheten for teologisk kvalifisert uenighet: Sondringen mellom sentrum og periferi i luthersk teologi gjør det mulig at vi i Den norske kirke kan leve med kvalifisert teologisk uenighet også i flere spørsmål. Det gjelder eksempelvis tolkningen av de bibelske tekster om kvinners adgang til prestetjeneste, vigsel av fraskilte og berettigelsen av militært forsvar. I slike tilfeller har Den norsk kirke valgt å leve med det Bispemøtets utvalg kaller "velbegrunnet uenighet".
Et enstemmig svensk bispemøte har i 1994 gitt uttrykk for at teologisk kvalifisert uenighet også kan gjelde for spørsmålet om homofilt samliv: "Rent faktisk finns det i kyrkan många som i dag bejaka homosexuell samlevnad; deras erfarenheter och synsätt och kristna övertygelse är inte svagare eller mindre värde än deras som tar avstånd från dem."
Samtidig understreker de svenske biskoper også hva man må være enig om i kirken i dette spørsmålet:
"Historiskt sett har kyrkan liksom samhället i övrigt ofta bidragit till förtrycket av homosexuella. Kyrkan har dock i sitt centrum ett budskap om at människor som förtrycks och marginaliseras, som blir offer i samhället, särskilt skall synliggöras og ges upprättelse. En sådan hållning påverkar alltid samhället som helhet. Oavsett hvilken ställning enskilda kristna och kyrkor tar till homosexuell samlevnad måste ansvaret för utsatta människor ofrånkomligt komme till uttryck. Om detta måste det råde enighet i kyrkan.
Vidare har kyrkan ett synsätt som gäller all mänsklig samlevnad, i vilka sexuella relationer ingår, nämligen att dessa skal syfta till och uttrycka gemenskap, trohet, ansvar och unicitet; med det senare avses att en sexuell relation utesluter sexuell gemenskap med andra än partnern. Dessa moraliska ideal gäller enligt kyrkan således för alla relationer, vilket i sin tur skall uppfattas som på en gång et ideal att sträva efter och en i kärleksbudet grundad moralisk måttstock över alla faktiska relationer som finns. Og detta måste det råda enighet i kyrkan."
For videre å vise at vi ikke står alene sammen med de svenske biskoper om et slikt syn, nevner vi også uttalelsen fra The House of Bishops i Den anglikanske kirke, 1991. Selv om den anglikanske kirke ikke vil ordinere til prester mennesker som lever i homofilt samliv, sier den nevnte uttalelsen ikke desto mindre at mennesker som ut fra samvittighetsfull overveielse finner at de vil leve i et trofast og livslangt homofilt partnerskap, må få erfare at kirken ikke avviser dem, men står sammen med dem i kirkens fellesskap, alle like avhengige av Guds ufortjente nåde. "Dersom dette ikke skjer, blir all tale om åpenhet og å skaffe seg innsikt i den homofiles situasjon ikke mer enn tomme ord".
Felles konklusjon:
Bispemøtet vil i den foreliggende situasjon trekke følgende konklusjoner med bakgrunn i drøftingene av utredningen "Homofile i kirken":
1. Den innsikt som er vunnet i spørsmålet om homoseksualitetens kjennetegn, gjør det ikke lenger rimelig å opprettholde skjelningen mellom legning og praksis, slik Bispemøtet i 1977 brukte den. Den homofile orientering er mer kompleks enn ordet "legning" kan uttrykke, og grensen mellom homofil orientering og homofil handling er ikke enkel å trekke.
2. Menneskets skapelsesmessige særpreg er først og fremst uttrykt i skapelsen til mann og kvinne, og dernest i at mann og kvinne settes i relasjon til Gud og til hverandre. Som mann eller kvinne har alle mennesker del i gudbilledlikheten og har en uendelig verdi som menneske.
3. Menneskets seksualitet er av vesentlig betydning for opplevelsen av identitet. Den seksuelle orientering utvikler seg i et samspill mellom biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer, og blir en kraft som både har kreative og destruktive sider. Den seksuelle orientering er normalt innstilt på det andre kjønn, og inngår i slektens videreføring. Ut fra Bibelens samlede vitnesbyrd er det klart at ekteskapet er rammen for menneskers seksuelle samliv.
4. En homofil seksuell legning er, sett på denne bakgrunn, kvalifisert anderledes. Dette innebærer også at ekteskap og homofile partnerskap ikke kan sidestilles. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og har krav på respekt som medmennesker med fullt menneskeverd. De er omsluttet av Kristi forsoningsverk, og har ved dåp og tro en selvsagt plass i det kristne fellesskap og ved nattverdbordet. De homofile kan ofte være i en sårbar og utsatt sosial stilling, og trenger derfor ekstra omsorg og støtte til å gjenvinne og bevare et positivt selvbilde. De kan ofte også gjennom sine spesielle erfaringer være en særlig ressurs i menighetens fellesskap. Sammen skal heterofile og homofile leve etter det store bud: Du skal elske Herren din Gud over alle ting - og din neste som deg selv. Det er viktig at vi i menigheten viser tålmodighet med hverandre. Det finnes livssituasjoner der en må ta ett skritt om gangen på vei mot en virkeliggjøring av de bibelske idealer.
5. Kirken må vise respekt for menneskets rett til å treffe egne, moralske gjennomtenkte valg og lytte til de erfaringer som kommer fram gjennom homofiles skildringer av sitt liv, samtidig som den fortsatt er forpliktet på de bibelske normer, som etter vårt syn ikke gir åpning for å anerkjenne homofilt samliv på linje med ekteskap. Begrunnelsen for dette standpunkt er både knyttet til vår forståelse av det bibelske materiale om den menneskelige seksualitet og til en etisk refleksjon om mulighetene for å anvende de bibelske normer for seksualitet i vår tid.
Flertallet vil videre konkludere:
6. En kirke som ikke finner det godtgjort at Skriften og den bredere etiske refleksjon gir grunnlag for å anerkjenne homofilt samliv, må likevel legge vinn på å synliggjøre respekten for de mennesker som ut fra en alvorlig kristen overbevisning finner å ville gjøre andre valg enn dem som kirken kan tilrå. Homofilt samliv finnes i dag også blant kirkens veiledning, har de like fullt krav på omsorg og forståelse i det kristne fellesskap. De bør integreres i kirke og menighetsliv.
7. Det er en vesentlig og avgjørende sammenheng mellom de aktuelle tekster om homoseksualitet i Bibelen og mer overgripende etiske prinsipper, knyttet særlig til forståelsen av forholdet mellom mann og kvinne i et skapelsesperspektiv og til synet på ekteskap og familie som strukturerende institusjon i menneskelivet. Argumentasjonen i de bibelske tekster om homoseksualitet viser tilbake til skapelsen og til respekten for Guds vilje i familieetiske spørsmål og har dermed en prinsipiell side som gjør det vanskelig å akseptere homofile partnerskap med basis i kristen etikk. I den utstrekning ekteskapet ikke framstår som en mulighet, er Bibelens anvisning at mennesket bør leve enslig. I denne sammenheng vil Bispemøtet understreke betydningen av å utvikle og muliggjøre ulike former for vennskap og bofellesskap.
Vi vil samtidig understreke viktigheten av at kirken makter å forene en tydelig etisk profil i spørsmålet om homofilt samliv med forsiktighet og varsomhet i rådgivningen overfor den enkelte, der en ivaretar den nødvendige respekt for enkeltindividets personlige integritet og ansvarlighet.
8. Bispemøtet vil legge vekt på behovet for å oppmuntre til en saklig og fordomsfri debatt om de mange vanskelige spørsmål som reiser seg i møtet mellom kirken og homofile. Det er vesentlig at kirken makter å gi rom for homofiles erfaringer av smerte og frustrasjon, av kritikk og opprør. Det er også vesentlig at den teologiske og kirkelige samtale om homofili blir ført på en måte som sikrer åpenhet og mulighet for å kunne formulere saklig uenighet. Samtidig vil vi understreke at kirken ikke kan åpne opp for en prinsipiell etisk pluralisme. Kirken må fastholde ett syn på homofilt samliv, samtidig som den er villig til å gi sjelesørgerisk veiledning i den enkeltes nød. Den må være villig til å ta medansvar også for mennesker som ikke makter å leve slik kirken mener de burde. Dette må ikke oppfattes som ensbetydende med etisk pluralisme. Det dreier seg ikke her om to likeberettigede velbegrunnede standpunkter. Kirken må fastholde det bibelske normgrunnlaget som forutsetning for sitt standpunkt i den videre etiske refleksjonsprosess.
9. Bispemøtet ser behovet for en videre bearbeidelse av de sjelesørgeriske utfordringer som kirken står overfor i sitt møte med homofile. Utvalget har ikke rukket å gå inn på den sjelesørgeriske dimensjon i problemkomplekset som var en del av gruppens mandat. Men utvalget peker på at dette er et punkt som det bør arbeides videre med. Det er behov for pastorale retningslinjer som kan gi veiledning til menighetens holdning til homofile, herunder også hjelp og støtte til de homofile som velger å leve som enslige. Denne oppgave bør følges opp av Bispemøtet i samarbeid med annen faglig ekspertise.
10. En kirke som ut fra sin etiske overbevisning ikke kan anbefale homofilt samliv, må trekke den konsekvens at den heller ikke kan anbefale at personer som lever i homofilt samliv blir ansatt som prester eller i andre stillinger som har forkynnende, undervisende eller liturgiske funksjoner. De krav om respekt for andres personlige valg og om vilje til å integrere homofile i kirkens liv som tidligere er understreket, er ikke ensbetydende med et ja til ansettelse av homofile samboende i kirkelige stillinger.
11. Når det gjelder spørsmålet om en velsignelses- eller forbønnshandling for homofile, finner Bispemøtet på bakgrunn av det foranstående at det ikke vil være grunnlag for å innføre en slik ordning og regulere den gjennom en fast liturgi. Bispemøtet viser her til Hygen-utvalget som i 1977 uttrykte følgende: "Det ligger innenfor kirkens mandat å velsigne ekteskap mellom mann og kvinne. Dette er det solid bibelsk grunnlag for. Men det foreligger ikke noe bibelsk mandat for å velsigne noen annen form for samliv av seksuell karakter".
12. Bispemøtet antar at Kirkemøtet bør få oversendt denne uttalelsen fra Bispemøtet, og Kirkerådet anmodes om å fremme saken overfor Kirkemøtet med sikte på en oppfølging av Bispemøtets tilrådning i pkt. 10 og 11.
Bispemøtets mindretall (Køhn, Osberg, Steinholt) vil i det følgende utforme egne konklusjoner i tillegg til felleskonklusjon punkt 1-5, uten dermed å si seg uenig i alt som flertallet anfører i sine konklusjoner.
6. Uansett oppfatning om homofilt samliv må kirken legge vinn på å synliggjøre respekten for de mennesker som ut fra en alvorlig kristen overbevisning finner å velge homofilt samliv. De bør få oppleve den samme omsorg og forståelse i det kristne fellesskap som andre kirkemedlemmer, og integreres fullt ut i kirke og menighetsliv.
7. Til denne integrering må også høre mulighet for tilsetting i kirkelige stillinger og tjeneste som frivillige og lønnede medarbeidere.
Bispemøtets mindretall finner at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for tilsetting av homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling. Men kirken kan ikke bare ha prinsipper for øye, heller ikke bare de homofiles ønsker. Hensynet til menigheten og dens situasjon må være avgjørende. Tilsetting av en som lever i homofilt samliv, må ikke føre til splittelse i menigheten.
8. Det er kirkens kall og ansvar å be for alle mennesker. Dersom noen ber om forbønn, kan kirken ikke avslå dette. Vi ser gjerne at det blir bedt for homofile som har valgt å leve sammen. Men fordi et homofilt parforhold ikke kan sidestilles med ekteskap, må denne forbønn ikke få en form som kan forvekles med en vigselshandling.
9. Spørsmålet om homofili og homofilt samliv skaper sterke følelsesmessige reaksjoner i kirke og samfunn. På den ene side har vi dem som mener at kirken ikke inntar en tilstrekkelig klar og utvetydig holdning i dette spørsmål. På den andre side har vi de homofile som opplever seg avvist. Det er også heteroseksuelle kristne som er ulykkelige over slike avvisende holdninger. I denne situasjon er det viktig at det blir etablert en fruktbar samtale mellom representantene for de forskjellige standpunkter.
Det er vesentlig at kirken makter å gi rom for homofiles erfaringer av smerte og frustrasjon, av kritikk og opprør. Det er også vesentlig at den teologiske og kirkelige samtale om homofili blir ført på en måte som sikrer åpenhet og mulighet til å kunne formulere saklig uenighet. Vi oppfordrer menighetene til å etablere samtalegrupper mellom heterofile og homofile der de sammen kan nå frem til større innsikt i disse spørsmål.
10. Bispemøtets mindretall forutsetter at Kirkerådet får oversendt Bispemøtets uttalelser om "Homofile i kirken" med sikte på behandling i Kirkemøtet. Som biskoper vil vi avvente Kirkemøtets behandling av saken og ikke legge opp til en endret praksis i vår embetsutøvelse, cfr. 7 og 8.
Felles etterord
Bispemøtet konstaterer at det ikke har vært mulig å komme fram til et felles syn i et så viktig teologisk spørsmål. Både flertallet og mindretallet har arbeidet med saken med det alvor og den ansvarsfølelse som kreves i et spørsmål som angår både enkeltmennesker og kirken som helhet. Debatten og uenigheten har ikke svekket den respekt vi har for hverandre. Vi vil fortsatt stå i det tjenestefellesskap vi deler som biskoper i den samme kirke.
Det er vårt klare ønske at denne saken ikke får splitte kirken. Uenighet og debatt må ikke skygge for det som er kirkens hovedsak, og som binder oss sammen: Budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus,
Denne enhet på tvers av meningsforskjeller må imidlertid ikke hindre oss i å fortsette en åpen debatt der vi uttrykker vårt syn klart og samtidig viser vilje og evne til å lytte til og prøve å forstå hverandre.
Bispemøtets behandling innbærer ikke at det legges opp til en endret praksis i biskopenes embetsutøvelse.