Bakgrunn:
Pinsefesten var den andre av jødenes tre store høytider og ble
feiret årlig i Jerusalem. Den har sin bakgrunn i GT der den går under
forskjellige navn:
Benevnelsen "ukenes høytid" skriver seg fra at den ble feiret syv uker etter påske, i måneden siwan (mai-juni) (3MO 23:15-22 ; 5MO 16:9-10). Høytiden sto i forbindelse med innhøstningen, derfor ble den også kalt "kornhøstens høytid". Da skulle en bære fram førstegrøden i form av to kaker (svingebrød) bakt av årets første grøde, derav navnet "førstegrødens dag". Festen var en ren innhøstningsfest.
Foruten svingebrødene skulle det i denne høytid også frembæres et ekstra brennoffer med tilhørende mat- og drikkoffer, samt et syndoffer og et takkoffer. (3MO 23:16-19 ; 4MO 28:27-30) Samme dag skulle det holdes en hellig sammenkomst og ikke utføres noe arbeid. (3MO 23:21 ; 4MO 28:26)
Høytiden var en takkefest. En skulle vise sin takknemlighet ved å bringe Gud gaver. Særlig i Jubileerboken er det tydelig forsøk på å forbinde festen med Israels historiske fortid, spesielt fedrehistorien. Senere ble i rabbinismen en særskilt takksigelse lest for befrielsen fra Egypt og en for inntredelsen i løfteslandet. Da jødene seenere mistet sitt land, ble høytiden feiret som en takkefest for lovgivningen på Sinai. Slik blant jødene også i dag.
I NT:
I Apostlenes Gjerninger, kap 2 (APO 2:0), forteller Lukas om den første
kristne pinsefest. På denne jødiske festdag ble Jesu løfte om den Hellige
Ånds komme oppfylt. Peter vil ha det som skjer, forstått i lys av Joels
profeti (JOE 3,1-5 ; APO 2:16-21) og Jesu løfte (APO 1:8 ; APO 2:33). Det
er endetidens fresestid, den eskatologiske åndsutgytelse som bryter inn som
frukt av Jesu kristi forløsningsverk (forsoningen) i påsken. De underfulle
tildragelse som følger åndsutgytelsen, er forutsagt hos profeten (APO 2:19).
Jesus trer i funksjon som åndsdøperen. (JOH 1:33 ; APO 2:33) Ånden
gir fullmakt til lovprisning av "Guds store gjerninger" (messianske
forløsningsverk), (APO 2:11) og til Kristus-forkynnelse (APO 2:14-16)
Tungetalen (glossolalien) har vært virkelige språk (APO 2:4 ; 2:6).
Taleunderet viser at det samtidig er universalkirkens fødselstime.
Folkelisten i v 9-11 (APO 2:9-11) skal vise på den nye menighets
verdensomspennende karakter. De som iler til, er representanter for sine folk
og folkegrupper.
Pinsedag blir tre tusen frelst (APO 2:41), hele tildragelsen løper med hensikt over i skildring av menighetslivet (APO 2:42-47). Alt det etterføgende viser Åndens liv i den nyskapte menighet og den misjonerende bevegelse som Ånden setter igang.
Pinsetalen er en _kristosentrisk_ tale (APO 2:22-36 jfr. JOH 16:7-15). De som trodde Kristi verk, døpes til Jesu navn (den kristne dåp trer samme dag i funksjon jfr. MTT 28:18-20) og får messiastidens to store frelsesgaver: syndenes forlatelse og den Hellige Ånds gave (APO 2:38). Ånden som både gjenfødelsesprinsipp (som formidler av umiddelbart gudssamfunn) og nådegaveutrustning (som formidler av evner til å tjene Gud i dette samfunn) er virksom fra pinsedag av. Åndens komme til jorden er en frelseshistorisk engangstildragelse, like eksklusiv som Jesu død og oppstandelse. Åndens komme til den enkelte formidles objektivt ved nådemidlene og subjektivt ved troen.
Åndens alminnelige utgytelse i endetiden som frukt av Messias' frelsesverk hører til det sentrale i GTs løfter (ESK 44:3 ; 32:15 ; JOE 3:1-5 ; ESK 39:29 ; 36:27 Jesus er åndsdøperen (MTT 3:11) som oppfylte disse løfter, idet han over sin forsoning åpnet adgangen til umiddelbart gudssamfunn- Til Jesu løfter om Ånden, se JOH 7:37-39 ; 14:26 ; 15:26 ; 16:7 ; LUK 24:49 ; APO 1:8.
Kirken:
I kirkens år hører påsken og pinsen sammen. Pinsen er på en måte oktaven, den
åttende dag, etter påskens jubeluke, som er på syv ganger syv dager. Pinsen
har rød farge, med hensyn på Åndens komme, og feiring av dette. Den røde
fargen minner oss om Den Hellige Ånds ild.
Denne tiden i kirkeåret faller også sammen med den årstid da naturen våkner til nytt liv, da vårblomstene og fuglene på sin måte lovsynger Skaperen. I kirkens år er hele tiden fra påske til pinse oppstandelsens fest, en fortsettelse av påskefesten. Den tradisjonelle farge på messehagler og andre kirkelige tekstiler er hvit, gledens farge. Samtidig er denne tiden forberedelsestid for pinsefesten, i søndagstekstene tales det atter og atter om sannhetens ånd som skal komme.
Evangeliene inneholder ikke noen skildring av Kristi oppstandelse, men en rekke åpenbaringer av den Oppstandne er skildret. En av evangelistene, Lukas, avviker fra de øvrige ved at han skildrer en av åpenbaringene som den definitivt siste. Dette er meningen med den merkelige skildring av Kristi himmelfart. Fortellingen er vanskelig for oss moderne mennesker, fordi vårt verdensbilde er blitt et annet, men meningen er som sagt at fra nå av er de synlige Kristus-åpenbaringers tid forbi, fra nå av troner den Oppstandne ved Faderens høyre hånd, men er samtidig på usynlig og hemmelighetsfull måte til stede i sin menighet. Det er ganske betegnende at Lukas har denne fortellingen to ganger, først som avslutning på sitt evangelieskrift, hvor den så og si setter punktum for Jesu biofragi, hvor fortellingen har en annen oppgave, nemlig å innlede kirkehistorien. Fra da av har Kristi menighet levd under de kår som den fremdeles har, og i Apostlenes gjerninger etterfølges himmelfratsberetningen av fortellingen om åndsutgytelsen på pinsedag. (Luk 24,50-53 ; Apo 1,6-11)
I middelalederen ble det stundom brukt folkelige dramatisk-symbolske seremonier for å anskueliggjøre dagens innhold: En som ble firt ned fra taket for å betegne Åndens komme, eller man lot lysende kuler, blomster, rosenblad o.l. falle ned. Skikken å pynte kirken med løv og blomster (maie) har enkelte steder holdt seg like til vår tid. Fra Hordaland fortelles det at småbarna fikk være med i kirken 1. pinsedag. Derfor var det gjerne urolig under gudstjenesten. For første gang i året hadde kirkefolket sommerbunaden på, karene hadde kastet vinterjakken, og kvinnene gikk med skaut og hvite skjorter.
Historie:
Som kristen fest med eget innhold finner vi pinsen feiret fra ca. 200-tallet.
Det var imidlertid først etter år 1000 at vi fikk flere pinsedager. Som for
de andre store høytidsdagene falt tredjedagen hos oss i 1770.
I den eldste kirke ble med ordet pentekoste betegnet hele den 50 dager lange gledestid som begynte med nattverdgangen påskeaften. I denne tidsperiode, som ble ansett som en sammenhengende festdag, jublet de troende over at Jesus var oppstanden og ville skjenke sin kirke Åndens gave. I denne tid fastet en ikke og var ikke knelende, men stående. Hele menighetens blikk var i denne tid rettet fremad. Katekumenene ble døpt. En ventet at Herren, som i denne tid var fart opp til himmelen, i denne tid også ville komme igjen fra himmelen. Derfor var det en tid da de kristne tillike særlig rettet sine tanker mot oppstandelsen. Pentekoste-tiden ble forstått som forvarsel om himmelrikets gledes- og fredstid. Første senere fikk den siste dag, den femtiende, selvstendig betydning. Derved blir den, som i jødedommen og NT, igjen forstått som pinsefestens dag, nå som minne om Åndens utgytelse og løst fra sammenhengen på påsken.
På 500-tallet var antall katekumener blitt så stort at pinsen ble sidestilt med påsken som dåpstid, og pinsen fikk sin egen oktav, vår Treenighetssøndag. Det engelske navn på pinse - Whitesunday (Den hvite søndag) har sin bakgrunn i dette forhold.
På den aller første pinsedag ble mennesker for første gang døpt med vann og Ånd. Slik trer den første _kirke_ frem for våre øyne. Man har talt om pinsedagen som _Kirkens fødselsdag_, og ikke helt uten grunn. Apostelvalget og disippelflokken rundt Jesus i hans jordiske liv var et klart og synlig uttrykk for den kommende kirken. Da Kristus gikk bort, var nok grunnen lagt hvorpå kirken skulle bygges, men det var først med Åndens komme at Jesu Kristi kirke på jord ble reist. Pinsen er altså en _kirkefest_. Samtidig er den en _Åndens høytid_ og en _Kristusfest_. Det kan ellers være grunn til å fremheve Jesu ord fra en av dagens tekster: "Jeg kommer til dere" (Joh 14,18)
På nynorsk heter pinsedag "kvitsundagen", akkurat som på engelsk, der den heter "whitesunday". Forklaringen på dette navnet er å finne i en kirkeskikk fra oldtiden. Dengang var det alminnelig at voksne mennesker ble døpt i kirken etter en forberedelsestid. Man hadde tre store dåpsdager i kirkeåret. Den viktigste var påskedag. Men de som meldte seg til dåp på andre tider av året, hadde adgang til å bli døpt på Kristi åpenbaringsdag 6. januar (som var Kristi dåpsdag) eller på pinsedag, som var den store dåpsdagen i Det nye testamentet, da tre tusen mennesker ble døpt. De nydøpte ble i oldkirken iført hvite klær, som de bar i hvert fall hele den dagen. Ennå i vår tid er jo dåpsbarna vanligvis kledd i hvitt. Det er visstnok de nydøptes dåpskledning i oldtiden som har gitt opphavet til navnet "kvitsundagen".
Preg på dagen:
Hvordan skal vi la denne tid av kirkeåret sette sitt preg på hjemmenes liv?
Noen særlige folkelige skikker å bygge på, slik som det finnes i julen og
påsken, er det ikke. Man må bygge på naturinntrykkene og den bibelske
fortellingen. I tiden mellom påske og pinse må vi forsøke å komme ut i
naturen. Søndagsturer sammen med hele familien for å plukke de første
blåveis, hvitveis og liljekonvaller, er opplevelser som barna vil huske hele
livet. Vi må fylle stuene våre med vårblomster hele denne tiden. Den dagen vi
kan lage seljefløyter til store og små, er sommeren virkelig kommet. Også
inntrykket av pinsedagen bør være forbundet med opplevelsen av det spirende
liv ute i naturen. Vi kan f.eks se hvor mange sorter markblomster vi kan
pynte bordet med på pinsedag. Men pinsen bør ikke bare bli naturinntrykk. Det
er en forbindelse mellom natur og ånd. For liksom den døde natur blir
levendegjort ved bårens komme, skaper den Hellige Ånd liv i døde hjerter.
Livet av døden både i åndens og naturens verden.
| 210 | er Martin Luthers pinsesalme framfor noen. Fin melodi også hvis den ikke synges for langsomt. Tell halvnoten som puls. |
|---|---|
| 220 | er en av de mange Grundtvig-salmene for pinsen. (Han har skrevet mange flere enn vi har i vår salmebok) Punktert halvnote som puls. Dette er en visemelodi og bør synges lett. |
| 222 | anbefales sterkt. En av de aller fineste salmer vi har fått inn i NoS. Igjen Grundtvig, med en utmerket romantisk dansk melodi. |
| 224 | er med en engelsk tekst. Det må det jo bli litt flukt over. |
| 228 og 229 | er for alle dem med barnet i oss. Enkle melodier med gode poetiske tekster. |
Ellers er andre gode salmer for pinsedagene:
| 535 | Vidunderligst av alt på jord |
|---|---|
| 641 | Jesus din søte forening (jfr. Hauges opplevelser) |
| 531 | Velsigna band som bind. Ånden fører mennesker sammen i en global lovprisning. Fin tanke. |
Satt sammen av Vegard Hanssen